Daniel er 20 år. Han kommer fra Romania. I dag bor han i Norge. Der oppholder han seg i Ålesunds gater. Noen ganger vandrer han rundt, mens som oftest sitter han i ro. Han har noen faste plasser. Det ble ikke helt som han hadde tenkt, det livet i Norge. Han tigger for å overleve.
De fleste har kanskje sett han, mens han tigger. Han med den spreke lua og de intense øynene. Det er vanskelig å unngå å legge merke til den unge alderen. En kan fable og tenke seg til hans historie, men fasiten sitter kun han selv med.
Daniel kom til Norge september i fjor. Han hadde hørt om Norge fra en venn, som da allerede bodde i Ålesund. I dag bor han hos vennen, men dagene tilbringes ikke der, kun på gata. Det har også vennen han bor hos bedt han om å gjøre.
Ville få seg jobb
Da han hadde han et ønske om å finne seg en jobb ganske fort. Det fant han ut av at det var ikke så enkelt. Da han kom til Sunnmøre gikk han rundt flere plasser og hørte om muligheten til å få seg jobb, men ingen ville ta i mot han. Det holdt ikke å bare snakke engelsk, og de fleste arbeidsplasser hadde et krav om at han måtte snakke norsk.
– Jeg prøvde å finne meg en jobb, men det viste seg å være veldig vanskelig. Alle sa jeg måtte snakke norsk, men det kunne jeg ikke. Nå snakker jeg bare engelsk, men jeg ønsker å lære meg norsk, sier Daniel.
Ønsker ikke å være tigger
Han så ingen annen mulighet enn å gå til politiet for å si at han tigger. Der fikk han seg papirbevis på at han har meldt i fra om at han kom til å tigge. Beviset bærer han med seg. Alt står på norsk, så Daniel kunne ikke gjengi det som stod på papirene han har med seg over alt. Der står det at han hadde vært innom kontoret og meldt i fra om at han tigger på gata, og papirene er underskrevet og har fått stempel. Det gikk altså ikke helt som Daniel selv hadde ønsket. Planen hans var ikke å reise fra venner og familie for å sitte i vinterkulda i Norge.
Vil snakke norsk
Etter som at det var hen selv som valgte å reise, og dermed verken er flykting eller asylsøker, gjør det situasjonen litt vanskeligere med tanke på å lære seg norsk. Siden han dro frivillig til Norge, må han selv betale norskkursene og språkopplæringen. Det har ikke Daniel råd til. Alle pengene han har er pengene folk gir han. På en god dag kan han få 300,- kroner, på en dårlig da kan han få 100,- kroner mens han tigger. For mange kan ikke dette sammenlignes med en time på jobb.
– Noen er snille, men andre er ikke like hyggelige. Noen ber meg slutte med å sitte her, og heller komme meg i arbeid. Noen sier også at de har penger ,men at de absolutt ikke kommer til å gi meg noe. så går de, sier han.
Vanskelige forhold
Det var like etter at han var ferdig med skole og utdanning at han reiste fra hjemlandet sitt. Da forlot han sin ene søster, sine to brøde og sin far og mor. Ting sto ikke så bra til hjemme. Foreldrene var separert og hans far mangle begge bein. Familien hadde ikke mulighet til å skaffe han proteser.
– Jeg kom hit i september. Det var veldig kaldt her. Parlamentet i Romania er ikke så bra, og jeg har et ønske om å kunne bo her i Norge. Forholdene hjemme er ikke så bra, og mine foreldre har ikke noe særlig kontakt. Ting er vanskeligere når min far ikke har føtter i tillegg. Nå vil jeg være her, og kanskje en sjelden gang besøke mine foreldre i Romania, sier Daniel. Han dveler litt på å snakke om familien, men samtidig uttrykker han at det er en vanskelig situasjon.
Vil leve i Norge
Noen ganger reiser han ut av sentrum. Noen ganger kan man finne han på Valderøy også.
– Det er noen som ikke tigger penger til seg selv. Det er i alle fall ei dame og to menn i sentrum som tigger penger og sender det til noen i Romania. Det er ikke bra, sier han. Samtidig som vi snakker med Daniel støter vi på noen av disse han snakker om. Daniel prøver å unngå de, og tar heller noen omveier. Det er også tydelig at han ikke er klar over hvordan systemene i Norge fungerer. Han visste ikke at det fantes skole hvor han kan få opplæring, og hvordan han kan komme dit har han ingen peiling på.
– Hva jeg skal gjøre videre nå vet jeg ikke, men jeg blir nok her på Sunnmøre ei god stund til, avslutter han.
