Stuen kiosk er nok det mest innarbeida og muligens eldste  gatekjøkkenet som finnes i Ålesund sentrum. Det er en ærverdig familiebedrift som gradvis har jobbet seg oppover gjennom årenes løp og som i disse dager har eksistert i 60 år. Man trygt si de har ekspandert.

Annonse
Fargerike Breivika –  profil artikkelannonse

Faktaboks:

Navn: Frode Mikal Stuen

Alder: 56

Sivilstand: komplisert. Har ellers tre barn.

Hvorfor:Innehaver og daglig leder av Matvert Stuen A/S. Insisterer selv på tittelen løpegutt.

Livsmotto: Det er herlig å ta feil.

Det yrer av liv i og rundt kiosken når jeg er innom.
Unger som leker i naboparken som Stuen er så heldig å ha på nesten egen tomt. Folk som spiser, koser seg med is eller slapper av med en kaffekopp, både innen- og utendørs. Akkurat i dag er den store snakkisen en filminnspilling som skal finne sted og kiosken er muligens plommen i egget, ja sentrum for begivenheten. Ingen vet så mye om saken, så det er nok best å bli sittende ei stund til, later stamkundene til å konkludere med.

Driftsansvarlig Kari-Anne Olsen våger seg til betegnelsen kult-plass om stedet, noe det er vanskelig å  si seg uenig i som innfødt Ålesunder. Frode forteller om dagens drift:

– I dag har vi 12 årsverk her. I sommersesongen øker vi til 18. «Softis-sesongen» strekker seg ganske langt, ca. fra mars til september, men selvfølgelig topper det seg den varmeste tida.

Starten på en familiebedrift

De begynte først borte ved Ytterdalkaia, nærmere bestemt 25. september 1958. Da startet faren til Frode, Wilhem Stuen, sammen med sin kone Else Stuen, med å selge ferdig kvalitetsmat over disk. Til Havnegata flytte de driften i 1972. Da tok de over det som først hadde vært en gammel aviskiosk.

Nybygget som fikk spisestedet til å fremstå som det er i dag kom i 2004. I dag er det Frode som eier kiosken, selv om «mamma Else er med littegrann».

– Jeg er født på Fjelltun og er oppvokst i Voldsdalen, Lerstad og Bogneset. Likevel har jeg mest av alt trakket hele mitt liv her i sentrumsgatene. Det var byen for alle pengene på den tida kan man si, det var jo der det skjedde for oss ungdommene den gangen og derfor var det der vi ville være.

Tidlig krøkes

Allerede som seksåring ble Frode satt til å engasjere seg i familiens foretak hvor alle bidro med sitt.

– Far min satt oss i arbeid. Første gang jeg kan erindre noe om dette så kutta jeg plasten av pølsene nede i Voldsdalen. Ellers satt jeg vel mest å kuttet chips den gangen forteller Frode. Han spør storesøster bak disken om hun husker alderen han var i da dette begynte og hun mener bestemt at Frode da var rundt seks år.

Søster bekrefter også at de tidlig lærte å arbeide. Etter litt snakk frem og tilbake gjentar Frode seg selv i forhold til sin foretrukne tittel som løpegutt. Han forklarer:

– Det er løpegutt du er når alt kommer til alt . Det er det jeg identifiserer meg som. Jeg har løpt rundt hele livet så derfor er det jo det jeg egentlig er.

Mange å takke

Frode fremstår som en folkelig og litt ydmyk type. Det er vanskelig å få han til å fremheve seg selv i forhold til det han har vært med på å jobbe frem på grunnlag av sin farsarv. Spørsmål som går på suksessoppskrift blir konsekvent tillagt andre som har hjulpet til underveis.

– Vi er der vi er på grunn av gode medarbeidere og trofaste kunder. Dessuten har jeg noen fantastiske stamgjester som er innom daglig, noen flere ganger om dagen også. Disse kommer selvsagt for en matbit, men også for en god prat.  Det er viktig for meg at disse trives sier han.

– Målet med det hele var å skaffe meg en trygg, god og rolig arbeidsplass. Det er også blitt en livsstil. Jeg bruker ganske mange timer her og tar ikke fri så ofte. Det blir nok langt mellom feriene sier Frode ettertenksomt.

Fornyelsen

Han har gjennom hele samtalen formidlet en visshet om at dette er noe han har arvet og som han derfor burde forvalte og videreutvikle. Ikke hele prosessen var like enkel å gjennomføre

Milepælen kom da kommunen endelig ga tommelen opp for utvidelse. Dette tok imidlertid sin tid. Frode anslår nesten sju år før det endelig ble godkjent. Uansett kan man nå sitte innendørs å få en autentisk femtitallsfølelse i lokalene, samtidig som man nyter sin Stuen-mat.

-Jeg har noen gode ildsjeler og flotte personer å takke for det ja kommer det rimelig kontant.

For tiden er det den samme prosessen han er i på nytt, ettersom gatekjøkkenet er såpass populært at de faktisk har kapasitetsproblemer i forhold til etterspørsel.

Bildene på veggene er en miks av gamle kommersielle reklameplakater og trykk fra lokale kunstnere som viser sunnmørsk fiskeritradisjon. Frode blir ivrig når han snakker om nettopp dette. Det med denne tradisjonen er tydelig et tema som engasjerer han. Han er også begeistret for kunstneren bak illustrasjonene, Ole Fagermo.

Frodes forretningsfilosofi er enkel og også den kommer kjapt.

– Man må opprettholde kvalitet, service og renhold. Dette må være på et høyt nivå og er for meg personlig er dette veldig viktige elementer.

Gammelt og nytt hånd i hånd

Stuen er den typen gatekjøkken som også går litt utover den rendyrkede fastfood-konseptet. De tilbyr foruten standard gatekjøkkenmat også typisk sunnmørsk husmannskost som eksempelvis potetball. Samt fiskekaker og steinbitkaker fra ærverdige slakter Dahlen. Dette er måltider mang en sulten sunnmøring setter pris på å kunne få nyte, også av sentimentale grunner.

Softisen i pølsebrød ble nok ikke en like stor suksess. Så ergo ble den ble tatt av menyen. Men joda, det gjelder å prøve noe nytt innimellom også. Men hvilken rolle spiller det grunn, når man er matstedet med størst softis omsetning i hele landet.

Et annet måltid som er «typisk Stuen» er vel den vel salte men gode tørkamøren. «Halvt chips/halvt stappe og tørka mør».. ja også ei iskald cola da selvfølgelig.

Sette seg i den koselige parken like ved sjappa eller trille bilen bort på kaia å se utover. Og om man orker enda mer, kanskje en softis til dessert. Nesten alle ålesundere har gjort det og flere fra bygdene rundt om tar stadig den ekstra turen for å gjøre det samme.

Annonse