Jarle Støyva er en velkjent mann i byen. Dette blant annet fordi han i rundt femten år var bartender og daglig leder på Pizzapuben og etter hvert også på Mølla, da disse stedene hadde sin glanstid. Men også som en aktiv deltaker på byens sosiale møtesteder og tidligere ansatt i rusomsorgen.
Faktaboks
Jarle Støyva. Blir 68 år i desember.
Gift. tre barn, 4 barnebarn og et oldebarn
Livsmotto: De som etterlater seg bare penger dør fattig
Født og oppvokst på Byrkjelo i Nordfjord.
Av: Christel R. Håvoll
Som fjorten/femten åring ble det havet for Jarle. Fiskebåter, selfangst og utenriks. Samt supplybåt ,helt han ved tilfeldigheter etter hvert ,fant sitt virke i utelivsbransjen i Ålesund.
– Jeg starta min jobbkariere på fiskebåter ved fjerne farvann, Grønland og Newfoundland. Jeg var knapt 15 år, eller 14 pluss.
Jeg har også en tur på selfangst på Newfoundland i 1967. Det ble imidlertid bare med en tur, det var ikke noe for meg, men er glad jeg fikk oppleve det likevel.
Videre reiste jeg på utenriksfart, over hele verden. Mine siste år på havet var i Nordsjøen på Supply-båt. Vi var også på Labrador kysten med de båtene. Flott yrke det, mye fritid og hjemme med full hyre. Det var ikke så vanlig det midt på 70 tallet.
Familiemann og pubvert
Innimellom alt dette blei jeg gift med ei knakende kjekk og dyktig kvinne og vi har vært så heldige at vi fikk 3 barn, 4 barnebarn og ett oldebarn. Du snakker om rikdom sier Jarle om den saken!
Etterhvert kom Jarle inn i pub bransjen, via mange «bakdører» som han selv sier. Der trivdes han veldig godt og var da også med i «gamet» i ca 15 år.
-Jeg hadde gleden å jobbe sammen med en flott gjeng. Det hadde aldri gått uten slike medarbeidere. Jeg gledet meg til å gå på jobb, hver dag.
I utelivsbransjen ble Jarle etter hvert kjent som en primus motor innen formidling av livemusikk og det er ikke få artister som har entret Ålesunds rockescene takket være hans engasjement.
Med hjerte for blues -og rock
-Jeg fikk bruke min store interesse for musikk. Vi peiset på med store utenlandske artister, og vi lot unge «kjellerband» få ei scene å spille på. Alt for lite selvfølgelig. Men jeg lot vel det som kunne krype å gå av lokale musikere spille hos meg/oss. Og for noen flotte folk. Ikke bare musikere, men folk av heil ved. Jeg er så heldig at jeg har vel så godt som alle som venner enda. Vi sees jo ikke så ofte, men når og om vi sees, så er det som venner.
I 2013 ble han da også vinner av Bratt og blått- prisen under Trandalbluesen for dette engasjementet.
Men hvilket band som har gjort mest inntrykk har han vanskelig for å plukke ut.
-Det tror jeg lar ligge. For ikke å «tråkke » noen på tærne.Men det er klart at Steve Marriot og Percy Slegde er store artister da!
Norske og lokale band er det vanskeligere for Jarle å velge ut. Det er så mange gode artister han har fått gleden av å høre gjennom årenes løp.
-Jeg var mest opptatt av stemninga i brakka. Og det er jo mange jeg savner, som ikke er borte, men reist i vegen føre. Jeg savner Svein «skurk» Nilsen hver dag. Jeg var glad i den karen. Ingen flere nevnt og ingen glemt avslutter Jarle ettertenksomt om den saken.
Minner fra Pizzapuben
Jarle har selvsagt mange gode minner om episoder fra tida på Pizzaen men synes det er vanskelig å trekke frem noen, «uten å tråkke noen på tærne» som han sier det selv, men noe tåler vist dagens lys:
-Tilbake til den gangen det var vanlig med sjekk, kom det en av «stammen» med en «forskuddsjekk» som var litt for stor til at jeg kunne eller ville veksle den. Vedkommende kunne derimot få handle på den. I to tida på natta kom han så ramlende bort i disken og lurte på om han kunne få en tilgodelapp. Han makta ikke mer. Så han kom tilbake neste formiddag og foresatte med «jobben».
Jarle Støyva er tydelig en mann som setter pris på og legger merke til gode handlinger fra sine medmennesker, en verdifull egenskap.Han har mange gode minner fra musikerne også. Det han husker best er hvor hjelpsomme og spillesugne de var og er.
-Trengte jeg noe så var det bare å ringe folk i miljøet. Jeg kunne mangle en kabel eller en forsterker, gjerne sent på kvelden, men likevel avslutta vedkommende hele telefonsamtalen med «takk for at du ringte»!
Endrer kurs og skifter jobb
Etter ca. 15 år i utelivsbransjen kjente Jarle at han var blitt sliten.
-Jeg var jo på jobb både dag og natt. Ikke langt unna i hvert fall. Ingen på Pizzaen var tjent med en lei og sur Jarle. Så jeg slutta. Det var vondt det og jeg angra meg mange ganger. Først var det jo et utallige avslutningsfester. For de forskjellige gjestegruppene. MC -folket, rockerne, blues-folka osv.. Jeg dreiv jo butikk også.
Dermed skiftet Jarle karrierevei og begynte og jobbe innenfor psykiatri – og rusomsorgen. Så fremdeles var det en jobb som innebar å bruke sin sosiale side i arbeid med andre mennesker som ble Jarles nye hverdag.
-Når jeg endelig fikk slutta, begynte jeg å jobbe med byens mest slitesterke innbyggere,innen rus/psyk. Jeg jobbet «i marka», men ut fra sosialkontoret. Etter hvert begynte jeg å jobbe på psykiatrisk avdeling på sykehuset, i tillegg til jobben i byen. Det ble litt lite med bare en jobb forklarer han.Der lærte jeg mye av kollegene, av pasientene og vanvittig mye om meg selv.
Ulykken som forandret livet
Men så 16. mai i 2003 ble Jarle brått utsatt for en alvorlig trafikkulykke.
-Jeg kjørte Vespa og blei «tatt» i et kryss av en eldre herre på 81 år uten sidesyn. Etter 6 måneder på sykehus startet opptreningen og den holder jeg på med enda. Hele uken og hele året.
Men jeg har en El-rullestol som jeg triller rundt i byen med. Så jeg kommer meg på «børs» og får drive litt «skyggeregjering» . Ufattelig viktig å komme seg rundt og treffe en håndfull gode venner. Sju dager i uka. Har ikke skofta en dag siden jeg kom på hjul. Jo foresten, jeg var inn om sykehuset ei helg og har vert på Trandalblues. Det er såkalt lovelig fravær, tror jeg.
Valgte et positivt fokus
Jarle sier han er fornøyd med at han er så bra som han er nå. De har skrudd meg godt «i hop.» Så lenge jeg kommer med på behandling og trening så skal det nok gå bra.
Jeg har en flott familie som er der for meg og jeg har mange kompiser/kompisinner som ikke vet hva godt de skal gjøre for meg.
Jeg er kjempe «rik» . «De som etterlater seg bare penger….dør fattige».
Sterke ord til ettertanke der altså, fra en mann som så absolutt har valgt å fokusere på det positive i livet, fremfor å grave seg ned i selvmedlidenhet etter en ulykke som førte til ganske omfattende helseplager. Hatten av for Jarle, som vi håper fortsetter å lyse opp bybilde med sitt positive åsyn i mange år fremover!