I serien #Heltlokal presenteres denne uken en forlengst utflyttet kulturpersonlighet. Like fullt har han røttene sine her på Sunnmøre og er en artist de fleste sunnmøringer har ett forhold til. Jan Løseth er født i Trondheim, men allerede som femåring flyttet han med familien til Ålesund og han er oppvokst på Lerstad.
Av: Christel R. Håvoll
Jan «Janne» Løseth. 70 år.
Bor i Sør-Frankrike, ikke langt fra Spanske-grensen.
Gift og har en datter samt to barnebarn, en gutt og ei jente.
Hvorfor? Jan var første Ålesunder som oppnådde internasjonal kjendisstatus som rockemusiker. Gitarist m.m
Livsmotto/ leveregel: Ikke lev i fortiden eller fremtiden, men i nuet og vær lykkelig
Pensjonistlivets gleder
Jan har nå rukket å bli pensjonist. Så hvordan er pensjonisttilværelsen for Jan Løseth? Hvordan går dagene hans i Sør-Frankrike for tiden ?
-Jeg har vært pensjonist i noen år, men spiller en del med noen engelske
musikere som bor her og nyter varmen, akkurat som meg. Jeg er ofte på stranden
når jeg ikke jobber litt, eller steller i hagen.
Vi har en enorm hekk rundt hele huset som er meget vanskelig å holde i form flirer han.
Om barndommen
Jan ble født i Trondheim. Moren var trønder og faren var fra Ålesund. Da han var ca. 5 år begynte faren å bygge huset ved Lerstad-vannet utenfor Ålesund. Jan mimrer litt fra oppveksten i etterkrigstidas Ålesund:
-I 50 årene var Norge et fattig land, men vi var heldige og hadde nok
til det vi trengte. Noe av det jeg husker best og som tok lang tid å glemme, var besøkene hos skoletannlegen som var hele byens skrekk.. Med sitt gamle utstyr som hun sikkert måtte trø i gang selv humrer han.
-Ellers vokste jeg opp som det «bygutta» kalte BONDE blant bønder.
Noe jeg mente var helt ok, da vi hadde store lekeområder, skog, badestrand , selvplukkede grønnsaker, kyr og andre ting vi likte godt og som ikke fantes i byen.
Men hva var det som vekket interessen for rock og gitarspill hos den unge Jan? Hvordan ble han musiker?
tenåringsdrømmer og inspirasjon
-Jeg var temmelig ung da jeg for første gang hørte det mytiske
bandet » The Shadows» fra Storbritannia på radioen. Jeg husker at jeg lå på sengen min om kveldene, halvsøvnig og lyttet til denne fantastiske gitarlyden med meget melodiøse temaer og drømte meg vekk. Også så jeg for meg meg selv, fremst på scenen med gitaren da vet du.
Jans tante som bodde i «byen», spilte gitar og sang i Frelsesarmeen. Hun hadde derfor en gitar som Jan fikk begynne å klunke litt på da han var omkring seks-sju år gammel.
-Gitaren er ennå i velbehold hos mitt søskenbarn i Ørsta opplyser Løseth.
Hvorfor han tilslutt ble profesjonell musiker og tanker omkring hva som gjorde at han lyktes med det starter da Jan kom i tenårene og begynte å spille i band.
Ungdomsår med band her hjemme
-Vi startet «The Climbers» på Lerstad da jeg var 13-14 år gammel og jeg vet ikke hvordan jeg allerede i den alder fikk spille på «Plattingen i Spjelkavik, men at andre i bandet var litt eldre gjorde vel sitt.
Etter å ha spilt i andre norske band som «The Saunters» «The Vikings» og andre innså jeg at man måtte innom hovedstaden om man skulle gjøre dette til et levebrød. I Ålesund hadde jeg andre sikre muligheter via familien, men kun musikken ville gjøre meg lykkelig. Jeg
angrer ikke, det var ikke et valg, bare et «Must do it»!
Så unge Jan bestemte seg dermed for å haike til Oslo, men endte faktisk opp med å stort sett gå. I nesten.2 måneder.. Vel fremme kom han seg inn i miljøet på legendariske «Club 7»
Møtet med Hovedstaden
-På privatklubben «Club 7», jammet jeg for gratis suppe og soveplass bak pianoet i teatersalen, noe som raskt ga meg et navn som «brukbar gitarist og sanger». Jeg fikk deretter «jobb» i 2End Evolution Corps, deretter Pussycats for så å ende opp i» The New Beatnikcs» som vi dro ut av landet med og som siden ble til «Titanic».
Vi endte etter hvert opp i Frankrike og til en karriere med bortimot 30 millioner solgte plater.
Men hva er det som har størst betydning? Er det skjebnen, tilfeldigheter eller egne valg og ens egen innsats? Hva har påvirke livet til Jan mest?
-Universet ble ikke til med en «tilfeldighet». Det er ikke noe jeg kan tro på. Det er jo
en grunn til alt. Skjebnen er vel «skrevet», men man må også ved sine egne initiativer og livsførsel hjelpe den til å bli mest mulig det man håper den skal bli. Vi har fått intelligensen til å kunne se forskjellen mellom godt og vondt.
Vi har derfor og hele tiden valget til å gjøre det som vi mener bringer oss dit vi vil. Ofte et vanskelig valg. Så egen innsats er vel det som betyr mest,selv om jeg aldri har hatt inntrykk av å ha satset, ettersom det meste kun har vært en lang og lykkelig opplevelse.
Viktige milepæler
Viktige milepæler i Jans liv har det vært mange av. Først og fremst trekker han frem sin kone og livsledsager som han har holdt sammen med helt siden 1970. Noen konserter og innspillinger trekkes også frem. Samt det at hjemlandet aldri ga han den annerkjennelsen han fikk ellers i verden.
-Selfølgelig er mitt møte med min kone som jeg har vært sammen med
siden 1970 det viktigeste. Konserten i Chile i 1984 og innspillinger i Los Angeles med United Kingdom-turnè og det å ikke ha fått skikkelig anerkjennelse i mitt hjemland Norge,merket meg også for livet.
Men det var sikkert delvis vår egen feil, fortsetter Jan. Vi dro jo ut av landet med bandet. Ellers var turneen med «Space» i Sovjet-Unionen i 1983, altså bak muren, en kraftig påminnelse om at vestlig propaganda fikk dette folket til å se ut som idioter. Helt feil etter min mening. Olympic Stadion i Moskva, og Kiev St. Petersburg (den gang Leningrad),var bare helt fantastisk med over 50 000 tilskuere hver gang.
Angrer ikke på rockelivet
For en som har levd Rock`n roll livet på godt og vondt . Er det noe man angrer på eller ville Jan Løseth gjort alt om igjen?
-Jeg har levd dette livet, men har aldri sett på meg selv som en Rock’n
Roll musiker da. Denne musikken forsvant i midten av 60 årene og nesten
all pop-musikk ble deretter kalt «Rock’n Roll». En skam mener Jan.
-Vi hadde nok tjent meget mer om vi fulgte forespørselen til Nat Vise som
var manager for Santana om å bosette oss i USA, noe vi ikke gjorde. Da hadde jeg imidlertid ikke hatt samme kone, samme datter og barnebarn, så heller ikke dette er noe jeg angrer på.
Jeg har alltid levd i»nuet» så det er vanskelig å svare på om noe burde vært endret. Jeg tror ikke det..
Men hva var konserten som satte dypest spor og med hvilket band ?
-Min første spillejobb med «The Climbers», satte nok maskinen i gang. Vi oppdaget at folk lyttet til vår musikk og til og med klappet. Jeg som da var meget beskjeden eller sky, begynte dermed å tro på meg selv en liten smule.
Det Jan selv liker å lytte til
Men hva liker Jan selv å lytte til av musikk og hva lytter han på akkurat nå for tiden?
-Jeg har alltid foretrukket det melodiske og det som svinger, pulserer og har rike, men forståelige harmoneringer. Derfor er min musikksmak ganske bred. Man kan si det på denne måten: Jeg er meget glad i å høre både Whitney Houston, storband-jazz som Duke Ellington og den stilen. Jeg liker også «Sigøyner-jazz» for ikke å glemme de store pop-artistene som «The Beatles» var, Bee Gees og flere andre. Jeg innrømmer også jeg hører en del på de av mine egne låter som merkelig nok aldri kom ut på plate.
Goder fra gamlebyen
Det er også elementer som Jan savner med gamlebyen Ålesund når det er lenge siden sist han var hjemme, både familie, venner og lokal mat.
-Barndommen og oppveksten var meget interessant og jeg fikk mange gode venner blant de konkurrerende pop-banda. Familien, og da særlig min søster, som heldigvis besøker meg oftere enn det motsatte. Samt hennes datter og barnebarn. I tillegg til at Ålesund er en vakker by som både min kone og datter liker meget godt.
Jeg har mange lokale fiskeretter som favoritt og ellers den typisk norske «juleribba»
som vel er den jeg savner aller mest, siden resten er mat som vi har gode imitasjoner av
her i Frankrike også.
Glad i språk men musikk kommuniserer
Det ryktes at Jan har et godt språkøre og kan gjøre seg vel forstått på en del forskjellige språk. Noen av disse snakker han også flytende.
-Bortsett fra de tre språkene jeg vokste opp med, dvs. norsk, dansk og svensk, snakker jeg flytende fransk og engelsk.
Vider babler jeg en del på spansk og har jo lært litt tysk på skolen samt vært bosatt i Tyskland i ca. 2 år med «The New Beatnicks», som mange andre nå velkjente band gjorde på den tiden.
For ikke å glemme musikken som også er et enormt kommunikasjons-middel uten å kunne si at selve språket teller.
De fleste vet at Jan har hatt ulike konstellasjoner med gode musikere fra Ålesund som han også har spilt sammen med. Denne lar jeg imidlertid ligge. Vi snakker om de store trekkene i Jans liv nå.
-Jeg kan ikke klage på verken det ene eller det andre. Nå tar jeg meg god tid til å nyte livet, siden jeg lever i NÅTID avslutter Jan. Ålesunderen som med et eventyr av et artistliv har opplevd Europa fra et unikt ståsted under rockens definitive glansperiode.
