Inger synes at meningen med livet er at man skal utvikle seg og gjøre sitt beste . Ikke bare for seg selv og sin egen familie, men også for at jorda skal bli en bedre plass å bo og være på. Vi er vant til å se henne på stand hvert år i dagene før jul, på sin faste plass på Amfi Moa.
Av: Christel R. Håvoll
Hun vokste opp i Ystenesgata og var «Bollarjente» selv om hun bodde på Kjerring-territoriet. Dette var pga. at faren var «Bollarfanatiker». Om du lurer på hva det betyr, så er det en referanse til hvilket St.Hans bål man holdt med. Noe som oftest var forbundet med hvilket strøk eller bydel man bodde i.
Inger var enebarn. Hun hadde en problematisk far som drakk, og ei mor som var veldig plaget med nervene og derfor spiste piller.
Villstyring på skolen
-På skolen var jeg et problembarn som stadig havnet i trøbbel. Jeg ble mobba fordi pappa drakk. Stadig havnet jeg i slåsskamper og konflikter med lærere og andre elever.
Hun hadde med seg katten på skolen, og hang seg utav vinduet i tredje etasje for å nevne noe. Dette og liknende episoder førte til at hun måtte bytte skole to ganger.
-Når del ble for gale fikk jeg juling av helsesøster, skikkelig juling til og med.
På Volsdalen skole tok hun igjen da lærerinna dro henne etter håret. Det var fordi hun ikke ville komme frem å løse et mattestykke på tavla, som hun visste at hun ikke kunne.
-Jeg smalt til henne slik at hun ramlet om kull på gulvet. Etter hendelsen stakk jeg av og ble hos ei venninne i to dager, ettersom jeg tenkte at far min kom til å drepe meg når han fikk vite det. Etter det regnet jeg med at han trodde jeg var død, så da turte jeg meg hjem igjen. Jeg håpte han dermed hadde myknet litt, noe som også stemte.
Dermed ble pikeskole i Stokmarknes neste stopp for denne unge rebellen.
-Der skulle alt være så fint og flott, men det var jo alarm på dørene og det hele. Så da stakk jeg av igjen. Jeg rakk å komme meg om bord i sørgående hurtigrute før de tok meg igjen.
Derfor truet lærerinnen de andre elevene med at de ikke fikk gå på kino hvis de ikke banket meg. De var jo også «rampejenter», så de kom jo for å utføre ærendet sitt. Bak grisehuset skulle de ta meg, men da trua jeg med at jeg ville ta for meg hver og en etter tur senere. Dermed begynte de å hyle og skrike og slå i veggene, men lot meg i fred.
Drar ut i verden og mister foreldrene
Kort tid etter pikeskolen reiste hun til København og siden til Paris. Livet var i grunnen kaos for ungjenta Inger. Helt til hun kom til England. Der gikk hun på psykiatrisk sykepleierskole, og lærte å strukturere seg litt.
-Når skolen var ferdig ble det å haike omkring i Europa med en venninne. Jeg var hippie og det var mye drikking på den tiden også. I Roma ble vi anklaget for å ha ranet en fyr og ble satt i fengsel. Til slutt innrømmet han at dette ikke stemte og jeg fikk reise hjem til Ålesund.
Siden følger en lenger periode i San Fransisco, der mannen, som Inger fikk etternavnet Harrington fra, hadde sin familie. Han eide der en stor bar som ble tilholdsstedet mesteparten av tida.
-Dette var jo midt i hippietida så vi levde livet kan du si, helt til det etter hvert gikk over styr etter en tre-fire år. Dermed reiste han til Hawaii for å komme seg, og jeg dro på nytt tilbake til Europa og etter hvert Ålesund.
Når Inger kom hjem døde først faren av hjerteinfarkt her i Ålesund. Kort tid etter tok moren som var svensk, selvmord i Gøteborg.
Fyll & frelse
-Etter dette ble det en tur ut i verden igjen før jeg kom tilbake, fikk jobb på Brødrene Aarsæther og ei lita leilighet her i Ålesund. Den tida traff jeg igjen gamle venner og hadde det i grunn veldig fint men det ble vel mye «bobling og drikking».
Inger forsto da at hun måtte gjøre noe med livet sitt og skaffet seg mer utdannelse. Siden følger noen år med diverse journalistjobber, noe hun både likte og utførte godt. Imidlertid var nissen fremdeles med på lasset, inkludert et høyt forbruk av alkohol.
-Jeg gikk rett og slett på ræva, full på St. Olavsplass med det resultat at foten ble brukket på fem steder.
Hun havnet i rullestol og møtte den berømte veggen. Gamle traumer, inkludert misbruk, voldtekter og tap dukket opp igjen på grunn av god og grundig psykoterapi. Inger opplevde også på denne tiden å bli frelst, til tross for at hun i utgangspunktet var enormt skeptisk til alt som hadde med religion og kristendom å gjøre.
Som nyfrelst ba hun til Gud om rettledning i forhold til hva hun skulle gjøre med livet sitt. Det gjorde hun fordi hun så gjerne ville gjøre noe av betydning for andre mennesker.
En venn tar like etter kontakt med Inger og forteller at han har vært på et møte med en kar som jobber med gatebarn i Brasil. Han visste at Inger ønsket seg utenlands for å gjøre nytte for seg , så han maste på henne om at hun burde dra dit.
Brazil og barna
Den 30.april 1987 drar Inger til Brazil. Hun jobbet seg over på en båt, etter å ha solgt og aksjonert vekk alle eiendelene sine her hjemme. Den 11. mai samme år ankommer hun kaia på Santos med en skips-sekk over skuldra.
-Der luktet det kunstgjødsel og kaffe. Jeg går rett over gata til det jeg antok var et serveringssted for å få meg en kaffe. Det viste seg imidlertid å være et bordell.
En hyggelig kvinne som jobbet i resepsjonen fikk ordnet med både kaffe og rom på motell, slik at Inger fikk hvile seg litt før gatemisjonæren fra Sao Paulo ankom stedet for å hente henne.
Etter hvert fikk Inger ordnet et lite hus med møbler, senger og plass til barn som hun ønsket å hjelpe. I første omgang kom det etterhvert til seks unger, som tidligere hadde levd tøffe liv som gatebarn og opplevd store traumer.
Inger fikk etter hvert flere barn i hus, noe som førte til at presse og media her hjemme begynte å vise interesse. Hun fikk dessuten et par priser som tilførte sårt tiltrengte pengemidler til prosjektet.
– Alt såre vel, helt til en annen som drev med et lignende prosjekt begynte å så tvil om mine evner som omsorgsperson. Senere skulle det vise seg at han selv faktisk var pedofil.
Påstandene han fremsatte ble basert på at jeg røykte, var ute i blant, spilte blues på klubber og en sjelden gang tok meg en whisky. Dommeren var imidlertid ikke enig i at dette var gode argumenter, så det endte bra.
Inger valgte likevel å flytte fra byen.
-Ved hjelp av en pengepremie fra KK som kåret meg til årets kvinne, ble jeg i stand til kjøpe et stort hus i Santos. På den tiden hadde jeg fjorten barn.
Barnehjemsdriften som hun drev i tillegg utenfor hjemmet, ble da overtatt av en venn av Inger, som også brenner for dette arbeidet.
Familie, savn og tanker om julestresset
-Jeg er blitt veldig huslig og hjemmekjær av meg, hvem skulle trodd det ler Inger. Ingen som kjente meg før i tiden ville trodd akkurat det om meg. Jeg savner barna mine, hundene og ikke minst barnebarna når jeg er her i Ålesund.
Når hun er i Brazil er det den vakre naturen og vennene her hjemme i Ålesund hun savner mest.
-Jeg har jo ikke familie igjen. Egentlig så tror jeg at mange venner er mer familie enn hva jeg noen gang har hatt her tidligere.
Dette med folk som stresser etter materielle ting er jo fangenskapet som regjeringene har gitt oss. Vi skal ha mer og mer og mer. Midt oppi dette kjøpestresset ser de da ei kjerring som har reist og gjort noe, der jeg sitter på plassen min i kjøpesenteret.
Folk kan finne på å snakke med meg om alt mulig rart, fra underlivsoperasjoner til spøkelser som kommer opp gjennom gulvet. Så det er veldig interessant. De vet at jeg skal reise snart og at jeg ikke går å sladrer.
Jula for Inger handler helt om Jesus og Gud og kan derfor være hvor som helst. Denne jula skal hun feire på et Air France fly fordi hun ikke ville feire jul hjemme i Brazil.
-Jeg sa til ungdommen at nå er dere voksne og har lært dere å lage jul selv. Ergo kommer jeg første juledag og vil ha ei ren seng. Så kan vi heller lage god middag og feire nyttår i lag. Jeg er sikker på at jeg får mer utav julaften når jeg sitter på flyet å snakker med han i overetasjen, enn om jeg hadde sprunget rundt hjemme å stresset. Da ville jeg servert alle sammen og fokusert på helt andre ting.
En stille stund med Inger og Jesus høyt der oppe på vei fra lille Norge til store Brazil… Det blir hennes julefeiring dette året.
Tanker om fremtiden og om livets utfordringer
-Innimellom bekymrer jeg meg for fremtiden til barna og barnebarna. Mye på grunn av den «nye presidentjævelen» i Brazil som er rasistisk ovenfor mørkhudede mennesker. Jeg som kommer fra «opphakkede» familieforhold hadde aldri trodd det, men familien betyr mest nå. Alle mine unger er jo «svarte» og det blir ikke lett for dem fremover om han der får sitte med makten.
Det hun er mest stolt av i livet er at hun har klart å komme inn til sjeler som har vært så mishandlet at de ikke så håp i det hele tatt. Slik var det jo for disse barna, inntil de møtte Inger. Selv om de nå er voksne har det jo kommet barnebarn til, hele ni stykker faktisk.
Enkelte av de voksne ungene til Inger sliter dessuten med store utfordringer. Psykisk utviklingshemming og rusproblematikk for eksempel. Et av barnebarna hennes som er lam trenger hjelp til både hjelpemidler og helseomsorg i form av blant annet rullestoler og fysioterapi. Hun hjelper også 3-4 vanskeligstilte familier med månedlige tilskudd av mat.
Angrer hun på noe? Nei. -Jeg kunne jo tenkt meg å ha drukket og herjet mindre slik at kroppen hadde vært i bedre form. Men da hadde jeg ikke vært den jeg er i dag, på godt og vondt. Jeg er den jeg er i dag på grunn av alt jeg har gjort.
Akkurat den livsreisen er det vel som har hjulpet henne å hjelpe disse barna som alle i utgangspunktet hadde gitt opp. Hun har selv følt livets skyggesider på kroppen og vet hvordan det føles.
Ønsker du å støtte Inger og familien med noen kroner til jul? Da har du mulighet til det frem til mandag ved å enten handle med henne, eller gi en donasjon. Du finner henne på Amfi Moa Nord, rett rundt hjørnet for OBS butikken!
Det er også mulig å vipse til dette nummeret: 90700027, for de som ønsker å gi et bidrag på den måten.
