#Heltlokal Arild Waksvik

Arild Mæhle Waksvik tråkket sine tidlige barnesko i Bergvegen i Ålesund. Han ble så med på flyttelasset til Sævollen på Hessa, før familien flyttet tilbake til Bergvegen. I Ålesund kjenner vi han best som en mann som har stått på barrikadene for så mangt, først og fremst homofiles rettigheter.

Annonse

Av: Christel R. Håvoll

– Jeg skulle selvfølgelig ha likt å være til stede under Pride i Ålesund, og også gått i paraden i morgen lørdag den 1. september, men noen ganger må man prioritere noe av sitt engasjement.

Arild befinner seg for tiden i Ho Chi Minh City, i Saigon, Vietnam. Han forteller at han er der på et slags tjenesteoppdrag for sin fostersønn og en del andre ungdommer som er blitt lurt og bedratt med falske løfter av en norsk bedrift. Derfor er han altså bortreist når Ålesund nå feirer sin første Pride markering. At han likevel er en sentral personlighet i den lokale homokampen levnes det derimot liten tvil om.

– Mitt engasjement for homosaken, strekker seg vel tilbake så langt som til 1973, året etter at Straffeloven § 213 forbød mannlig homoseksualitet .

Det ble på den tiden snakket en del bak min rygg, det var både sårende og til tider tøft. Jeg bestemte meg derfor i 1973, før jeg fylte 16, for å «ta rotta» på hele gjengen, ved å bekrefte det de hadde gått rundt og trodd. Etter dette ble jeg plutselig et uinteressant samtaleemne.

Slått ned under militærtjenesten

Under militærtjenesten på Sessvollmoen i 1976 fikk Arild i midlertid virkelig føle på kroppen hva denne typen åpenheten kunne koste på den tiden.

– Et privat brev som vakten hadde fått for avsendelse, ble åpnet og hengt opp til alles skue. Det ble da gjort kjent forlegningen at jeg var homofil. Dette fikk et vondt resultat, ettersom jeg på en nattevaktrunde ble slått ned bakfra (uvisst av hvem), og ble liggende svimeslått i snøen frem til at jeg ble etterlyst ved vaktbytte.

Legen på forlegningen ville ha meg til samtale og lurte på om jeg hadde noen formening om hvorfor og av hvem jeg var blitt slått ned.

– Jeg svarte som sant var, at jeg ikke visste. Jeg fortalte også at jeg en måned tidligere var blitt avslørt som homofil og at dette kanskje kunne ligge til grunn.

Da ble jeg utsatt for en prøvelse der legen begynte å «beinflørte» med meg under kontorpulten, sikkert for å se hvor «homofilert» jeg var. Jeg ble mer og mer irritert, flyttet stolen lengre bak og ga beskjed om at jeg ikke var interessert. Da var det legen som ble irritert og ba meg om å forlate kontoret.

Stemplet som mentalt syk grunnet sin legning

– I det jeg gikk ut fra militærlegens kontor spurte jeg etter vernepliktsboken, og fikk som svar at: «Den skal jeg sende etter deg», hvorpå han satte et stempel og signatur i boken, og kastet den etter meg.

Senere samme dag ble jeg innkalt til en kaptein i forlegningen som spør meg om jeg ikke visste at jeg var fritatt for all militærtjeneste. Legen hadde degradert meg fra Stridende A+ til Arbeidsdyktig B.

Under dimisjonsgrunn hadde legen skrevet inn et romertall II. Etter oppholdet på Sessvollmoen dro jeg til Oslo. Der undersøker jeg hva funksjonskode II sto for, og får meg plutselig et lite sjokk: «Mentalt syk og lider av homofili».

Oslo, jobb på Metropol og DNF-48

I Oslo begynte Arild å jobbe i yrket han hadde før militæret, i hotell- og restaurantbransjen. Der fikk han jobb på restaurant Metropol i Akersgata, restauranten og nattklubben til Det Norske Forbundet av 1948 (DNF-48), forløperen til LLH og siden FRI.

– DNF-48 med Generalsekretær Karen Christine «Kim» Friele hadde sine kontorer i de bakre deler av restauranten, en kvinne jeg fikk enormt stor sansen og respekt for, og som opp gjennom alle år siden har vært en kjær og god venn.

Under et politisk møte på Restaurant Metropol før Stortingsvalget i 1977, representerte Kaci Kullmann Five Høyre. En annen sentral profilert Høyrepolitiker satt blant publikum, Wenche Lowzow (som senere ble Kim Frieles ektefelle).

Under debatten stilte Wenche Lowzow spørsmål, deriblant til sin egen samarbeidspolitiker Kaci Kullmann Five, hvorpå Wenche Lowzow også fremstår som lesbisk. I denne sekvensen av debatten kommer uttalelsen fra Kaci Kullmann Five om at Wenche Lowzow aldri mer skulle komme inn i sentrale roller i partiet Høyre, noe hun heller ikke gjorde.

– Urettferdighet er et dekkende ord på hva jeg følte etter dette så jeg tilbød Friele å bidra i en felles kamp for likestilling og menneskeverd.

I 1979 sier jeg til Kim Friele, at nå reiser jeg tilbake til Ålesund og starter opp lokallag for DNF-48. Hun utbryter: «Hva for noe, i Ålesund, i Indremisjonens hovedstad?»

Sånn gikk det altså til at Arild i 1979 tok det første initiativet til den første organiserte virksomheten for lesbiske, homofile og bifile i Ålesund og omegn.

Fant og mistet kjærligheten

– I januar 1989 treffer jeg en kjekk ung gutt. Den første tiden ganske skjult, men han åpnet seg mer og mer, og mente at folk fikk jo vite om det før eller senere allikevel. I september 1989, forlovet vi oss, men ventet ytterligere i 2 år før vi flyttet sammen. Den 23. juni 2000 tegnet vi registrert partnerskap, en midtsommernatts drøm.

I september- oktober 2010, merket vi de første signaler på at alt ikke var som det skulle være helsemessig med Geir-Arve og tar kontakt med lege. Vi fikk da som svar at det var sikkert halsbrann som han hadde vært plaget med gjennom 22 år.

Etter mye kamp i helsevesenet viste det seg imidlertid at han led av alvorlig og aggressiv spiserørskreft. Etter cellegift- og strålebehandling, ble han operert, med betryggende forsikringer om at operasjonen var vellykket.

Vi forstod tidlig at operasjonen ikke kunne ha vært vellykket, og tok dette opp men leger og sykepleiere. De sa hele tiden at vi ikke måtte engste oss.

I april 2016 begynner problemene å bli merkbart verre. Den 10. mai 2016, ble Geir-Arve kjørt til gastroskopi og CT, der legene kunne meddele at det ikke var mer de kunne gjøre, ettersom han nå hadde utviklet kreft i alle indre vitale organer.Den 12. juni sovner Geir-Arve inn, helt rolig og avbalansert.

Den 23. juni 2016 på deres 16 års bryllupsdag, stedet Arild sin Geir-Arve til den siste hvile.

Blir kontaktet for å støtte andre homofile

Å jo da, han blir gjenkjent og stoppet på gaten og kontaktet på telefon, e-post og sosiale medier. Folk vil gi uttrykk og takke for det han opp gjennom årene har betydd for saken. Noen vil også ha råd og stiller konkrete spørsmål om hvordan de på best mulige måte skal kunne fortelle sine nærmeste at de er homofil.

– Jeg har vel egentlig vært heldig. Selv etter en del uheldige episoder jeg helst hadde villet sluppet i tenårene, så overskygges dette av alt det positive jeg er blitt og blir møtte med.

Jeg kan ikke forbigå at en del unge som er engstelig for å fortelle til mor og far at de er homofil, ringer eller kontakter meg på sosiale media.

For en tid tilbake var der en gutt som henvendte seg, med spørsmål om jeg kunne være anstand når han skulle fortelle det til mor og far, liksom i frykt for reaksjonen.
Jeg sa at dette var greit, og ble med. Gutten var sikker på at begge foreldre var hjemme på det tidspunktet, noe de ikke var, for bare mor var hjemme.
I det vi entrer huset, hører vi mor si: «E det du gutten min?», hvorpå gutten svarer bekreftende.

Gutten går mot stuedøren, og blir stående i døråpningen, mens mor holdt på med noe skjønnhetspleie. Gutten sier så til mor, uten at mor svarte på de første fire gangene: «Du mor». «Ja gutten min», svarer mor den femte gangen.
Gutten tar mot til seg, noe han har grudd seg for i de siste 5 – 6 månedene, og sier: «E é homofil é».

Ingen reaksjon fra mor, og gutten må igjen gjenta seg ytterligere fire ganger, før mor endelig svarer: «Ja, det tror jeg faktisk far din é også».

Det var den gang dagens beste svar, og en reaksjon gutten innså at det var unødvendig å ha grudd seg for i flere måneder.

Om kampen nå og da

Arild mener saken for LHBT+ (LHBT+ er en forkortelse brukt som samlebetegnelse for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner) er like viktig i dag,selv om at den organiserte virksomheten for LHBT+ har fått gjennomslag for mange viktige saker opp gjennom de siste årene.

– Fremdeles er «forbanna homo» et vanlig skjellsord i de norske skolegårder og fotballbaner, selv om fotballbanen er en av de mest aksepterte arenaer for at menn tar på menn og kvinner tar på kvinner, uten at noen så mye som hever på øyebrynene.

Pride ble ikke skapt for å feire LHBT+ personer, men for å markere vår rett til å eksistere uten å bli diskriminert, overfalt, forfulgt, kastet i fengsel og drept, som er resultater som vi ser rundt om verden selv i 2018.

Så i stedet for å spørre hvorfor ikke heterofile har sitt eget flagg og sin egen feiring: Vær glad dere ikke trenger det!

Annonse