Noen ganger skapes det bånd mellom mennesker som er helt unike. Noen ganger kan dette også skje mellom mennesker og dyr. Det skjedde for Solfrid Vestnes. Hun kjenner en sterk kjærlighet til hunden Cox, som tidlig høsten i 2012 reddet hennes liv.
Historien de to har sammen er ei sterk historie. Solfrid hadde flere ganger vært innlagt fordi hun hadde mistet motet og helst så at hun ikke eksisterte. Hun ville ikke leve. En dag i september forsvant hun fra legesenteret. Denne gangen fikk Norske Redningshunder Møre og Romsdal melding om ei jente på 28 år som hadde stukket av.
Kritisk situasjon
Meldingen kom inn litt over to på formiddagen. De fikk vite at det var ei jente som ikke ville bli funnet. Hun var motløs. Det var andre gangen på mindre enn et døgn hun hadde blitt borte, så situasjonen var alvorlig. Blir hundepatruljen kalla ut på leteaksjon, må de delta, uansett hva den som er forsvunnet tenker om det.
Været tok seg opp, og regnet begynte å hølje ned. Leteaksjonen eskalerte uten noe funn. Politiet styrte aksjonen fra hotellet på Ytterland. Odd Einar Tysnes var operativ leder.
– Jeg trakk meg ut av saken og ledet. Været var ikke bra, de som var ute og så etter henne ble etter hvert kalde, så letemannskapene måtte trekke inn og få seg litt mat og tørke litt etter regnet, forklarer han.
Letet selv
Klokken sju på kvelden så han på kartet at det var et lite område de ikke hadde sjekket. Han bestemte seg for å gå ut selv mens de andre varmet seg. Han gikk langs strandlinjen sammen med sin hund Cox.
– Både redningsskøyta, politiet, helikopteret, Røde Kors og hunder var ute. Vi gikk på strandlinjen, da Cox markerte at han fant noe. Jeg måtte helt inntil for å se henne. Etter det kaller vi på hjelp, og vi får egentlig aldri vite hvordan det går med de som er i live, som vi finner, sier Tysnes.
Fikk endelig møttes
Vanligvis hører de ingenting. De har taushetsplikt, og kan ikke oppsøke mennesker de finner. Det gikk et halvt år, så mottok han et brev.
– Jeg mottok et brev. Det var et sterkt brev hvor hun takket oss for at vi fant henne.Det tilhører sjeldenhetene. Det er unikt for oss. Så vi sendte et bilde av Cox, sier han.
– Det har jeg enda. Bildet har jeg på soverommet, og det ser jeg på hver kveld og kjenner mange følelser. Jeg var bitter først, men etter hvert gikk det opp for meg at jeg hadde fått en sjanse til. Jeg fikk en sjanse til å leve. Jeg måtte bare skrive et takkebrev. Nå er jeg klar over hvilken viktig jobb hundepatruljen gjør, sier Solfrid selv.
De holdt kontakten, og sendte sporadisk tekstmeldinger. Sommeren 2017 møttes de.
– Jeg hadde forberedt en unnskyld-tale. Jeg er bare en liten brikke i det hele. De er ute på mange leteaksjoner. Jeg har vært med på et foredrag i Skodje og fortalt min historie. Jeg fikk sjansen. Denne gangen skal jeg ta sjansen jeg fikk og leve livet, sier hun.
Et minneglimt
Solfrid husker ikke mye av det døgnet hun var borte. Hun var veldig redusert og klarte ikke tenke klart. Men det er en ting hun husker. Det er et lite glimt av minne hun kan huske. Det er hunden Cox.
– Jeg husker at han la seg inntil meg. Jeg vil grine hver gang jeg tenker på han. Jeg kjenner en så sterk kjærlighet til han, sier hun. Cox begynte sin opptrening til å bli redningshund da han var 8 uker gammel. Han drev på i 12 år før han pensjonerte seg nylig. Han har ny fylt 12,5 år, men eieren driver fortsatt på med opptrening av hund.
De ønsker nå å sette lys på den viktige jobben hundepatruljen gjør. Alt går ut av egen lomme, og det er en kostbar hobby.
– Selv om det er mange døde vi finner, er det noen lysglimt. Det er givende. Jeg elsker hobbyen min. Det blir en livsstil. Det er også sosialt, og man får brukt hunden til noe nyttig, avslutter Tysnes.
