– Det verste foreldre kan oppleve

0

På hver sin side av bordet sitter de. En lokalpolitiker, en stortingsrepresentant, to foreldre og en sønn på 18 år. Stemninga er tynget. Sønnen Thomas vet at han skal dø hvert øyeblikk. Det er ei mor og en far som kjemper for sønnen, og for at siste del av hans liv skal bli ei fin tid.

Annonse
Fargerike Breivika –  profil artikkelannonse

Det hele startet for den lille familien i 2014. Samme året som sønnen, Thomas Roaldsnes Dahl, ble konfirmert. Like før jul var han inne på MR-klinikken i Ålesund og tok MR av hodet. Det de fikk se der var grunnen til at Thomas hadde hatt hodepine i lang tid. De fant en kjempestor svulst på lillehjernen. Jula ble feiret på sykehuset.

Fikk dødsdom

Siden den gang har det vært både oppturer og nedturer for familien på fem. Dette har de skildret gjennom bloggen Thomas in Jacksonville.
– Man tenker gjerne at slike ting ikke skjer med en selv, men at det er slikt som rammer naboen. Det har nok vår nabo også tenkt. Og det skjedde deres nabo. Nå lever vi på lånt tid som familie med Thomas. Han fikk beskjed om at han bare hadde to til fire uker igjen å leve, forteller mor Liv-Astrid Roaldsnes.

Like før jul i fjor virket alt til å gå bra, men det hele tok ei brå omvending i februar i år. De var innom sykehuset, og fikk en telefon ei uke etterpå om å komme tilbake. Det var da de fikk beskjeden om at de ikke kunne redde Thomas.
– Det siste hun sa til meg, med tårer i øynene, før jeg gikk ut av rommet var at jeg måtte være klar over at dette kunne gå fort. Først kom sjokkbeskjeden, og så kom det, sier Liv Astrid. Mandagen etter sa Thomas at han hadde satt seg et mål.

Satt seg mål

Thomas er glad i film og fotball. Målet hans var å se Deadpool 2 før han døde. Den kom ut 18. mai, og den fikk han sett.
– Den var veldig bra, men jeg liker Deadpool 1 bedre. Nå har jeg satt meg enda et mål, og det er å kunne ta med mine to søskenbarn på bading i sommer, sier Thomas.

En av de som kom over saken NRK skrev forrige uke om Thomas og hans families situasjon var Sylvi Listhaug. Hun tok kontakt med lokalpolitiker Ina Giske, som har vært i kontakt med familien i et halvt år.
– Jeg leste saken, og den gjorde sterkt inntrykk. Det er et forferdelig mareritt familien går igjennom nå. Det er vanskelig å forestille seg. Det var en sterk opplevelse å få møte familien, sier Listhaug. Hun kansellerte alle avtaler hun hadde og booket fly for å møte Thomas og hans familie. Nå har Listhaug sammen meg Giske fått tak i VIP-billetter til hele familien på neste hjemmekamp AaFK har.

– Det verste en kan oppleve

– Jeg har satt meg et nytt mål. Jeg venter nå på at mine søskenbarn skal komme på besøk. Da skal jeg dra og bade sammen med dem i Tafjord, sier Thomas. Det å leve med kreft er ikke enkelt for en ung gutt.
– Alt gikk så fort og jeg rakk ikke å reagere noe på det. Jeg fikk kreft i 10.klasse i desember. Gjennom videregående skole måtte jeg bare sette meg mål, og tok fag for fag. Det ble veldig vanskelig etter hvert. Jeg har klart noen av fagene. Så fikk jeg tilbakefall. Jeg har ikke noe vondt nå, jeg har mest smerter i skuldra, og jeg har fått stor smerteterkel. Det å komme seg rundt er vanskeligst, sier Thomas.

Når noen dør så er det mye å tenke på. Det å begrave sitt barn er det verste en kan oppleve. Det skjer i feil rekkefølge.
– Det med begravelse har vi ikke kommet til. Vi har ikke tenkt på det. Det har kun streifa tanken, men vi har valgt å ikke tenke på det fordi han er i så fin form. Når vi ser at han blir verre, så er nok talen kommet ned på papiret, og ikke bare i hodet mitt. Han har ikke kommet med noen sørlig ønsker, men det er en sang vi vet at det ikke blir, og det er «You’ll never walk alone», sier Liv Astrid.

– Vi lever på lånt tid

Det er der i mot en sang hun tror kommer til å bli spilt. Det er Bjørn Eidsvåg sin sang «Eg ser».
– Den er mye meg. Jeg ser at han har vondt, men jeg kan ikkje gjøre noe. Det bærer preg av oss. Målet han satt seg var 18. mai,  nå er vi i juni, og er innforstått med at det blir begravelse snart. Han har heldigvis ikke noe angst, men er deprimert. Det er ikke rart, han har fått en dødsdom. Det at han ikke har angst må vi nok takke presten for. De har hatt noen samtaler sammen, sier hun. Liv Astrid synes det er fint at Ina Giske og Sylvi Listhaug har tatt seg tid til dem.
– Det er kun Ina som har tatt kontakt med oss. Vi har ikke hørt fra noen andre i kommunen. Så jeg setter stor pris på det. Vi føler oss sett, og vi ser at hun har stor omsorg. Det er fint å se at noen på siden bryr seg. Vi vil også takke Sylvi.

– Vi lever på lånt tid. Han fikk ikke så lang tid. Det var fra to uker til en måned. Nå har det gått fire måneder, avslutter mamma Liv Astrid.

Annonse

DEL